Jeg blir snart 50 år. Jeg slutter aldri å la meg forbause av menneskene.
Jeg engasjerer meg i overgrepssaker og incest problematikk. Det er det mange som gjør. Opphetede diskusjoner når Staff har sagt sine absurde meninger, da er det ikke måte på hva som kan sies om overgrep og incest. Hvor fælt, grusomt, ondt det er. Lynsj overgriperne er holdningene. Det meskes i detaljene ang overgrep, det hyles mot overgriperne og deres advokater.
MEEN, skulle naboen eller venninna eller noen man "så" ansiktet til fortelle om opplevde overgrep, ja da blir det for personlig. Det orker man ikke å forholde seg til, det blir for personlig og nært.
Det er det som er så rart. Overgrepsofrene føler da at det er de som har gjort noe galt, at det er de som har trådt over den andres grenser og sitter igjen med en vond klump i magen.
Det som fra før var en intens skamfølelse blir forsterket ved en slik holdning.
Det opplyses og opplyses, det snakkes og snakkes, men hva hjelper det når den menige mann i gata, nabohuset eller det du trodde var dine beste venner syns at når overgrep får ett ansikt så blir det for personlig og ubehagelig.
Økt skyldfølelse, selvforakt og mindreverdet får blomstre fritt under slike forhold.
Så min kjære datter, løft hodet ditt, vær stolt av at du tør å gi overgrep et ansikt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Tankevekkende og all ære til de som står frem og står på .
Det er vondt uansett, men kanskje verre når det skjer med noen av våre nærmeste. Slik føler nok de fleste. Og mange vet kanskje ikke hvordan de skal reagere når det skjer med noen som står dem nær, eller naboen for den saks skyld. Jeg beundrer de som er så sterk at de tør å stå fram! Det er de, sammen med deres støttespillere slik som deg, som sørger for at slike saker ikke blir glemt og at overgriperne får sin straff.
Legg inn en kommentar